Hvis du ikke allerede har lest introduksjonen til hva smerte er, anbefaler vi at du gjør det før du leser videre.
Alle har kjent smerte. Hvis du faller og slår kneet, får du kanskje et sår, og det begynner å gjøre vondt. Etter et par dager begynner smerten langsomt å avta, og etter en stund er den helt borte.
Det er en god grunn til at det gjør vondt i en slik situasjon, og smertene er hensiktsmessige i den forstand at de forteller deg at du skal passe på kneet til det har grodd igjen. Disse smertene kjenner vi som akutte smerter.
Men hva om smertene av en eller annen grunn ikke går over? I noen situasjoner blir de verre, kanskje begynner det å gjøre vondt når du går eller bruker beinet på en bestemt måte. Kanskje begynner det også å gjøre vondt i hvile, eller du våkner om natten på grunn av smertene. Plutselig har smertene vart i et års tid, og det har rett og slett ikke blitt bedre.
Dette kalles kronisk smerte, som ofte er en svært kompleks tilstand uten noen klar årsakssammenheng.
Smertene kan ha oppstått i forbindelse med et uhell der man kan se en skade i vevet, eller i forbindelse med en overbelastning i idretten eller på jobben. I slike situasjoner er det en god årsakssammenheng mellom skaden og smertene. Men når smertene varer lenge etter at skaden har grodd, er det ikke lenger noen god årsakssammenheng. Du burde altså ikke ha noen smerte lenger, nå som vevet har grodd.
Ved kroniske smerter er det ingen sterk årsakssammenheng mellom smertene og tilstanden i vevet.
Smerten gir ikke lenger mening
Når man havner i slike kroniske tilfeller, søker man ofte hjelp hos lege, fysioterapeut eller kiropraktor. Eller kanskje alternativ behandling, hvis den konvensjonelle behandlingen ikke har virket.
Som nevnt i introduksjonen til smerte er den biomedisinske smertemodellen fortsatt svært populær blant behandlere, og derfor hører man ofte at kroniske smerter skyldes nedslitte ledd, ustabilitet, låste ledd, skjev rygg eller skjevt bekken, at man står eller sitter feil, prolapser, skader i muskler eller sener, og mange andre biomedisinske forklaringer.
Selv om disse forklaringene er svært populære og virker logiske, har vitenskapen gang på gang vist at de biomedisinske forklaringene ikke er gode og har svært lite å si for kroniske og langvarige smerter. Smerte er preget av mange ulike faktorer, og det er aldri bare én årsak til at man har vondt.
En vitenskapelig forklaring på kroniske smerter
Men hva er så grunnen til at smerten varer ved? For å kunne gi et godt svar på det må man forstå hvordan smerte i det hele tatt blir skapt i kroppen.
Som beskrevet i tidligere artikler fungerer nervesystemet blant annet som et alarmsystem som har som oppgave å reagere på mulig farlige signaler i kroppen. Dette alarmsystemet er hele tiden slått på og reagerer ved å sende elektriske impulser gjennom nervene og opp til hjernen. Disse impulsene inneholder informasjon om hva som skjer rundt omkring i kroppen.
Hvis du slår deg og det oppstår en skade i vevet, reagerer alarmsystemet og sender signaler opp til hjernen. Disse signalene kalles nocisepsjon. Det er ikke et smertesignal, men heller informasjon om tilstanden i det aktuelle området. Ut fra disse opplysningene er det hjernens oppgave å vurdere om skaden er stor nok til at det skal gjøre vondt. Hvis hjernen ikke oppfatter skaden som farlig, vil det heller ikke gjøre vondt.
Det samme prinsippet gjelder når du stresser vevet, for eksempel under løping, vekttrening eller når du sitter i samme stilling over lengre tid. Å stresse vevet er ikke farlig, og i de fleste tilfeller er det sunt. Men hvis du stresser vevet for mye (altså løper eller trener mer enn kroppen har vent seg til), vil alarmsystemet også fortelle hjernen om denne mulig skadelige atferden.
Dette er selvfølgelig en forenkling av selve prosessene, men det gir likevel en god forklaring på hvordan nervesystemet og hjernen reagerer på ulike input.
Et sensitivt nervesystem
La oss gå litt mer i dybden på prosessene i nervesystemet.
Aktiviteten i alarmsystemet øker, som sagt, når det fanger opp endringer i vevet. Denne aktiviteten kan øke ytterligere gjennom ulike mekanismer. Hvis vevet har blitt skadet, vil det oppstå inflammasjon, som øker aktiviteten i alarmsystemet. Den økte følsomheten kalles i smertevitenskapen perifer sensitivisering og fører til hyperalgesi (et smertefullt stimulus oppleves sterkere enn normalt) (1).
Det skaper altså en overfølsomhet eller sensitivisering i selve det berørte området. Når hjernen normalt får beskjed fra alarmsystemet, kan den velge å hemme signalene for ikke å bli bombardert med for mange signaler. Denne hemmingen av de sensoriske signalene oppstår faktisk alltid når alarmsystemet er aktivt. Men hvis hjernen gang på gang blir bombardert med signaler fra alarmsystemet, vil hemmingen bli mindre, og dermed slipper flere faresignaler inn til hjernen. Dette kalles sentral sensitivisering (2).
Har du slått hull på kneet og lagt merke til at det også gjør vondt å ta rundt såret, der det tilsynelatende ikke har skjedd noen skade? Eller at det også gjør vondt når du vasker såret med vann? Det skyldes den sentrale sensitiviseringen, fordi hemmingen av alarmsystemets signaler fra og rundt det skadde området er redusert.
Denne økte følsomheten i nervesystemet er selvfølgelig en god ting når du får en skade, fordi smerten oppfordrer til beskyttende atferd, slik at vevet får tid til å gro.
Når smerten varer ved
Når skaden har grodd og det ikke lenger er behov for beskyttende atferd, bør følsomheten i nervesystemet også bli normal igjen. Skaden er ikke der lenger, så derfor bør det heller ikke gjøre vondt.
Men hos noen mennesker blir denne økte følsomheten tilsynelatende ikke normal igjen, selv om skaden er borte. Dette fenomenet ses hos dem med kroniske smerter.
I slike tilfeller skyldes smerten ikke lenger en skade i vevet, men heller nervesystemets økte følsomhet for stimuli. Hjernen prøver å beskytte området uten at det trenger å bli beskyttet.
Men hvorfor går ikke denne sensitiviseringen ned igjen? Vitenskapen har dessverre ikke kommet langt nok til at man kan gi et endelig svar, men man vet at flere faktorer er med på å påvirke sensitiviseringen.
Oppfatningen av smerten. Hvis du har den oppfatningen at du gjør tilstanden din verre hver gang du kjenner smerten, eller at for eksempel korsryggen er skjør og ikke tåler noen form for belastning eller bevegelse, har denne negative oppfatningen stor betydning for smerteopplevelsen.
Angst og katastrofetanker. Er du redd for smerten og går rundt og tenker at du aldri noensinne blir smertefri igjen? Har du samtidig stress eller en depresjon, eller får du ikke sove om natten? Alle disse faktorene er med på å påvirke smerten i negativ retning.
Sosial sammenheng. Har du mulighet til å gå på jobb selv om du har smerter, eller blir det vanskeligere og vanskeligere å håndtere? Anerkjenner familien eller vennene smerten, eller har du ikke mulighet til å åpne deg om tilstanden din?
De fysiologiske sidene, som følsomheten i nervesystemet, er ikke alene om å påvirke smerteopplevelsen. Psykologiske og sosiale sider har også vist seg å ha innflytelse.
Hva gjør man så?
Hvordan får man så skrudd ned dette overfølsomme alarmsystemet? Dessverre finnes det ikke én effektiv behandling eller metode for å behandle kroniske smerter. Hvis du har funnet en terapeut som mener at de kroniske smertene skyldes én bestemt årsak, bør du tenke grundig over om denne terapeuten faktisk er kompetent nok til å behandle deg.