Kunnskapen vår om smerte har endret seg enormt på bare ti år, og det er et tema man hele tiden blir klokere på etter hvert som nye studier blir publisert. All den nye kunnskapen har ført til et paradigmeskifte i hvordan vi forstår smerte, og i hvordan vi behandler smerte.
Smerte er en essensiell del av livet vårt. Vi har alle hatt smerter på et tidspunkt i livet (bortsett fra de ekstremt sjeldne tilfellene med medfødt ufølsomhet for smerte (CIP)).
Det er en varslingsmekanisme som er med på å fortelle at noe er galt i kroppen, og den hjelper oss å passe på oss selv. Når vevet blir skadet på den ene eller andre måten, sendes faresignaler fra det skadde området opp til hjernen, slik at den vet at noe er galt.
Det høres veldig enkelt ut, ikke sant? Det er det ikke.
Gate Control Theory
Ronald Melzack utviklet i 1965 Gate Control-teorien for å gi et svar på hvordan smerte blir skapt i kroppen, altså selve fysiologien bak smerte. Kroppens frie nerveender (nociseptorer) sender faresignaler gjennom nervene og opp til hjernen, der informasjonen blir bearbeidet og sendt tilbake igjen til stedet der det gjør vondt.
Alt helsepersonell blir undervist i denne modellen. Det eneste problemet er at den er ekstremt forenklet.
I den senere tid har mange kloke forskere innen smertevitenskapen, som Ronald Melzack, David Butler, Lorimer Moseley og mange flere, utviklet en langt mer omfattende teori om hvordan smerte fungerer.
Er den nye teorien fullstendig? Nei, men den peker oss i riktig retning sammenlignet med den tradisjonelle teorien som de fleste leger, sykepleiere, fysioterapeuter, kiropraktorer og så videre har vokst opp med.
Tradisjonelle smerteteorier tar utgangspunkt i patoanatomiske eller biomekaniske forklaringer på hvorfor noe gjør vondt, altså at smerte oppstår på grunn av en vevsskade eller en dysfunksjon i vevet (artrose, «spente muskler», dårlig holdning og så videre). Disse biomedisinske modellene har vist seg å være svært begrensede, særlig hos dem som har kroniske smerter eller fantomsmerter.
Ny kunnskap
Takket være den nye evidensen på feltet vet vi nå at smerte faktisk er descenderende (skapt i hjernen og går nedover), heller enn det tradisjonelle synspunktet om at smerte er ascenderende (skapt i mulig skadet vev og sendt til hjernen).
Smertesignaler blir riktignok sendt videre fra vevet til hjernen, men disse signalene forteller bare hjernen om en mulig fare. Deretter er det hjernens jobb å vurdere disse signalene og sette dem i sammenheng med erfaringene dine, stressnivået ditt, følelsene dine og mange andre ting. Ut fra all denne ulike informasjonen vurderer hjernen om den skal skape smerte i det aktuelle området. Denne nye smerteforståelsen kalles den biopsykososiale smertemodellen.
Smerte er skapt av hjernen og bygger på hvordan den oppfatter en mulig fare.
Du har sikkert hørt om fantomsmerter. Hvordan kan man ha smerter i en kroppsdel som er amputert og ikke lenger er festet til kroppen? Det skyldes at hjernen oppfatter at det er en fare rundt den manglende kroppsdelen, og derfor begynner den å skape smerte for å fortelle at noe er galt.
Omvendt har man hørt historier om soldater som er blitt skutt i skulderen uten å merke det før de var i sikkerhet. I en slik situasjon er hjernen mer opptatt av å komme seg i sikkerhet, og derfor velger den å overse faresignalene fra skulderen.
Smerte er ikke alltid et godt tegn på skade
Flere studier av bildediagnostiske undersøkelser (MR, røntgen, CT og så videre) har vist at artrose (slitasjegikt), prolapser og andre avvik og degenerative tilstander ikke trenger å henge sammen med smerte (1) (2) (3). Omvendt betyr det også at man godt kan ha smerte selv om det ikke er noen vevsskade.
Skade er ikke ensbetydende med smerte.
Å forstå smerte er et effektivt verktøy. Når folk med smerter får lære om smerteteori og om sin egen smerte, har det faktisk en positiv effekt på smerten og livskvaliteten deres (4).
Bare det å få vite at man ikke gjør en kronisk tilstand verre ved å bruke kroppen, gå en tur eller bevege seg, kan i mange tilfeller redusere smerten og gi en mer aktiv hverdag.
På tide med en oppdatering
Så hvorfor er det så mange i helsevesenet som fortsatt arbeider ut fra de utdaterte smertemodellene? Godt spørsmål. Den gamle patoanatomiske smertemodellen har eksistert i over 300 år og er fortsatt en del av undervisningen i dag. Det er vanskelig å glemme det man har lært og arbeidet ut fra i mange år. Heldigvis begynner flere og flere terapeuter å åpne øynene for den nye smertemodellen og legge den patoanatomiske modellen på hylla.
Denne artikkelen skal på ingen måte ses som en fullstendig forklaring på de nye smerteteoriene, men heller som en liten introduksjon til den nye forståelsen, som fortsatt er i rask utvikling.
Referanser
- Ultrasound of the shoulder: asymptomatic findings in men
- The probability of spontaneous regression of lumbar herniated disc: a systematic review
- Incidental findings on magnetic resonance imaging of the spine in the asymptomatic pediatric population: a systematic review
- The effect of neuroscience education on pain, disability, anxiety, and stress in chronic musculoskeletal pain